Dette nettstedet oppdateres ikke lengre. Du ser nå en arkivert versjon. This website is no longer being updated. You are viewing an archived version.

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Norwegian-American Scientific Traverse of East Antarctica

Side-alternativer

97 år etter Amundsen

by Stein Tronstad sist endret 14.12.2008 - 18:31

I dag er det 97 år siden Amundsen, Bjaaland, Wisting, Hassel and Hanssen nådde Sørpolen som de første menneskene noensinne. Ett og annet har forandret seg siden den gangen.

I dag er det vanskelig å fatte at vi faktisk er så langt unna resten av menneskeheten som det er mulig å komme uten å forlate planeten. Sørpolen har en travel flyplass med mange ankomster og avganger daglig; stasjonsområdet strekker seg over flere kilometer og summer av aktivitet - og inne i den store, ultramoderne stasjonsbygningen kunne vi like godt vært i Sivilisasjonen, Hvorsomhelst.  Polen har like bra forbindelser til omverdenen som forskningsbaser flest.  De tre som forlot oss i forgårs, er allerede i Christchurch, og de vil være hjemme i god tid før jul.  Bare temperaturen, "diamantstøvet" i lufta og det merkelige synet av sola som sirkler rundt i eksakt samme høyde over horisonten hele døgnet, minner oss om at vi er på et sted svært ulikt alle andre.

Slik var det ikke på Amundsens tid. Ekspedisjonen brukte mer enn et år på å komme seg hit fra Norge - først seilturen med polarskuta Fram helt rundt til motsatt side av kloden, så bygging av vinterleiren Framheim i Hvalbukta på Rossisen fulgt av en overvintring for å være i posisjon til å starte på den siste etappen over land tilstrekkelig tidlig våren etter. Etter en rekke depotturer utover sørhøsten 1911, kunne pollaget - fem menn, fire sleder og 52 hunder - omsider legge ut fra Framheim da våren kom, den 19. oktober 1911. Litt over en måned seinere, 21. november, var motbakkene opp Aksel Heibergbreen til polplatået unnagjort. Her ble hundespannene redusert til tre sleder og 18 hunder for de siste 400 kilometerne til polen, med Oscar Wisting, Helmer Hanssen og Olav Bjaaland som hundekjørere. Så, tidlig på ettemiddagen den 14. desember, kunne Amundsen rope sitt "holdt!"  De var her! 

Eller i alle fall nesten her; Amundsen hadde selvsagt ingen GPS for å lese seg fram til den eksakte posisjonen. Han måtte navigere på gamlemåten med sekstant og bestikkregning, og kunne på denne måten komme seg fram til en tilnærmet posisjon innen noen få kilometers radius fra polen. Deretter fulgte ytterligere tre dager med omhyggelige solobservasjoner med teodolitt for å snevre inn feilmarginen til noen få hundre meter.  Den siste biten fram til denne omhyggelig bestemte polposisjonen ble gått 17. desember, med skimesteren Olav Bjaaland først i sporet. Så kom tilbaketuren til Framheim som tok nye 39 dager - helt begivenhetsløs - og først den 7. mars kom ekspedisjonen tilbake til Hobart på Tasmania.  Da først kunne Amundsen få sendt nyheten tilbake til Norge og til resten av verden.

Selv om den uregelmessige satellittforbindelsen (vanlige, geostasjonære kommunikasjonssatellitter er ikke synlige fra Sørpolen) begrenser epostforbindelsen med omverdenen til noen få timer i døgnet, må vi erkjenne at kommunikasjoner og arbeidsforhold på platetens sørligste ytterpunkt er temmelig annerledes enn de var for 97 år siden.  Ikke desto mindre kan vi bare håpe at vår tilbakereise blir like begivenhetsløs som Amundsens, og at vi har vært i stand til å leve opp til det Amundsen så som forutsetninger for en vellykket ekspedisjon.  Han framhevet hvordan ekspedisjonen var utstyrt, alle vanskeligheter forutsett og forholdsregler tatt for å møte eller unngå dem, og fortsatte:

"Seier venter den, som har alt i orden - held kalder man det. Nederlag er en absolutt følge for den, som har forsømt at ta de nødvendige forholdsregler i tide - uheld kaldes det."

Dec 14 Amundsen

Utstilte minner i konferanserommet på Sørpolstasjonen. Foto: Stein Tronstad.

Syndication
Atom
RDF
RSS 2.0
Powered by Quills
 

Personlige verktøy