Dette nettstedet oppdateres ikke lengre. Du ser nå en arkivert versjon. This website is no longer being updated. You are viewing an archived version.

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Norwegian-American Scientific Traverse of East Antarctica

Side-alternativer

Fortellinger i flat snø

by Ted Scambos og Zoe Courville (oversatt til norsk av Stein Tronstad) — sist endret 22.02.2009 - 22:58

Snøflaten over Recoverysjøene er den flateste vi har sett noe sted i Antarktis. Men hvis du ser nærmere etter, forteller den en historie om været og om hvor tørt dette kontinentet er.


Sted: Recoverysjø “Z”, 81º 42’ S,  8º 34’ Ø
Vær: Skyfritt, -23 gr C, liten kuling 13 m/s

Alle her har kommentert hvor uvanlig flatt dette området er.  Over det meste av Antarktis er overflaten spekket av snøfonner og sastrugi, som et ruskete fjellvann.  Her på stedet er overflaten nesten fullstendig flat.  Kilometer etter kilometer er den uten ujamnheter større enn noen få centimeter.

Men mønstre finnes det, om du ser etter.  Med noen titalls meter i mellom ligger det en liten flekk med hvitere snø, med små krusninger vendt mot vinden. Flekkene er ikke store; ett av kjøretøyene våre kunne dekke dem fullstendig, men intuisjonen sier at disse småbølgene, på svært stille vann, er fra årets snøfall – eller den ”aktive” snøakkumulasjonen.

Det dreier seg ikke om mye.  Om flekkene var spredd likt utover, ville det antakelig ikke bli mer enn et par centimeter snø.  Med dette knappe snøfallet er det sannsynligvis slik at det ikke dannes heldekkende årslag med snø på bakken.

Men historien stopper ikke her.  Disse små flekkene har eldre søsken rundt seg på alle kanter – andre flekker som stadig endrer seg med vind og sol og hyppige kuldebølger.  Først etter et snøfall har vi et tynt, jamt lag med kald, finkornet snø.  Men med første vindbyge flyttes snøen til fordypingene i terrenget. I grunne deller, bare så vidt lavere enn omgivelsene, dannes krusningene, som så forandres på nytt av hver påfølgende kuling med bakkefokk.  Første skritt er å sandblåse toppene av småbølgene.  Bølgedalene er der stadig, men toppene er slitt flate.  Seinere stormer sliter bølgeformene helt bort, og flekkene blir til flate, blankslitte, avrundete lapper som likner på hvitt kunstpapir.  Men så, med mer påvirkning fra kulde, sol og tørr luft, begynner vi å få små groper i de eldste flekkene.  Dette er den gjengse overflaten; her på Recoverysjøene ser hele området ut som om det var ”etset”, med tusener av små groper feid utover av den tørre, uopphørlige vinden.

Det eneste ”spenningsmomentet” på denne flaten er en og annen flekk der formen på rygger og flater virker sammen, saktner vinden litt og lar den slippe fra seg litt mer snø.  Her finner vi noen av de største sastrugi i Antarktis (se bildet fra 7. januar).  Disse har også sin historie å fortelle, fordi dette menasjeriet er dannet av vinder fra to ulike retninger.  En retning, for vindene som bringer snøfall, legger ned lange, avrundete snørygger, som ubåter i ferd med å bryte overflaten.  Den andre retningen er for de tørre utfallsvindene (katabatiske vinder), som sliter ryggene ned og ut i fantastiske former.  På Recoverysjøene spriker de to retningene med rundt 60 grader i retning. Lavtrykk fra Weddellhavet langt ute i nordvest bringer inn fuktighet, og tørre, kalde vinder fra høyere deler av platået former råmaterialet til  …drager, niser, sittende padder, Rolling Stones-logoer og ….surfebrett!


28jan
Krusninger, avslitte bølgetopper, renner, groper... Den flate og tilsynelatende tidløse snøflaten over Recoverysjøene forteller en historie med mange lag.  Foto: Stein Tronstad/Norsk Polarinstitutt

Syndication
Atom
RDF
RSS 2.0
Powered by Quills
 

Personlige verktøy