Dette nettstedet oppdateres ikke lengre. Du ser nå en arkivert versjon. This website is no longer being updated. You are viewing an archived version.

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Norwegian-American Scientific Traverse of East Antarctica

Side-alternativer

Bare en sjanse

by Kirsty Langley (oversatt til norsk av Stein Tronstad) — sist endret 22.02.2009 - 23:07

Noe av det vanskeligste ved å jobbe i denne fjerne uendeligheten, er å kunne slippe taket. Det er 50 år siden andre forskere var i denne delen av Antarktis, og det kan bli 50 år til neste gang. Hvor hjerteskjærende er det ikke da å se utstyr som feiler eller deler som bare ikke klarer kravene?

Sted: 77º 38’ S,  1º 48’ Ø
Vær: Klarvær, -33 C, lett bris 5 m/s

Hvor mange reservedeler og sikkerhetskopier er nok?  (Generelt mener jeg at logistikkgruppa vår gjør mer nytte for seg enn en skare av sikkerhetskopier.)  Hvordan kan vi forsvare å miste en dag med radarmålinger eller å ikke bore lenger?  Og hvordan i all verden kan vi bestemme når vi skal gi opp et sted og bare dra videre uansett?

Vi er 6 forskere, hver med sine egne interesser og spesielle behov.  For noen få dager siden leste du om boret vi mistet og den kjempemessige anstrengelsen som ble lagt ned for å få det opp igjen.  Dette kostet oss flere dager, uplanlagt, og vil legge press på oss under den lange reisen mot Kohnen, særlig om et kjøretøy eller en radar en dag må repareres.  Men uten boret ville det være slutt på iskjerneboringene, og en viktig og verdifull del av forskningsprogrammet ville bli forspilt.  Et slikt tap ville få konsekvenser utover iskjernegruppa.  Hver forskningsaktivitet utfyller de andre.  Den ”grunne” radaren kan brukes til å spore lagene mellom iskjerneboringene, mens iskjernene kan brukes til å datere de lagene vi ser på radaren. Dypradaren gir data om istykkelsen som igjen er nødvendige for å kunne lese ut av tyngdekraftmålingene hva slags materiale som befinner seg under isen, enten det er fjell, sedimenter eller vann. Hvert vitenskapelig spørsmål er like stimulerende som det neste; hvert av dem fortjener oppmerksomhet, og alle krever mer enn en tilnærming

Til sjuende og slutt er det kalenderen som driver oss.  Vi må møte skipet ved iskanten og rekke flyet fra Troll før vinteren faller på.  Det er logistikkgruppa som umerkelig holder oss i takt med denne virkeligheten.  Hvor fantastisk ville det ikke være å oppnå 100% av målene våre?  Men selv ved å fullføre en brøkdel av det vi satte ut for å gjøre, vil vi oppdage tidligere tiders klima, avdekke snøens hemmeligheter, kartlegge hundrevis av kilometer med ukjent land og, uten tvil, lokke fram nye besøk.

For denne glade gjengen er livet fullt av rutiner som krever ubrutt iakttakelse, vedlikehold og forbedring – i en fin balanse med å få nok søvn til å holde oppe det påkrevd høye nivået av drivkraft og entusiasme. Av og til må noe ofres, på den ene eller andre måten.

Vi har bare denne ene muligheten.  Stedene vi passerer blir som en gårsdag, utenfor rekkevidde og utenfor anger.  Vi lærer i store sprang mens vi reiser, ikke bare om det kontinentet vi traverserer, men også om instrumenter og metoder, og ikke minst om kolossalt verdifulle egenskaper som iherdighet, tilpasningsevne og samarbeid.  Selv om vi streber mot fullkommenhet i det vi gjør, må vi noen ganger bare slippe taket, og det er greit.

P.S.  Til tross for forskernes sorger og bekymringer, er jeg sikker på at det er den særdeles kompetente logistikkgruppa som har den vanskeligste jobben.  De møter krav fra alle kanter, og klarer likevel behendig å turnere enhver utfordring med tålmodighet og forbløffende innsikt.  Jeg tar hatten av for dem, i respekt og takknemlighet.


1feb


Ekspedisjonslederen slipper taket!  Ikke alle døgnets minutter kan brukes til forskning…

Syndication
Atom
RDF
RSS 2.0
Powered by Quills
 

Personlige verktøy