Dette nettstedet oppdateres ikke lengre. Du ser nå en arkivert versjon. This website is no longer being updated. You are viewing an archived version.

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Norwegian-American Scientific Traverse of East Antarctica

Side-alternativer

Smale spor over platået

by Stein Tronstad — sist endret 22.02.2009 - 23:08

Det kan knapt finnes noen mer komfortabel måte å krysse Antarktis på enn med beltevognene våre, med behagelige seter, god fjæring, alt for godt varmeapparat og lavt støynivå. Men det transportmiddelet traversdeltakerne ser ut til å foretrekke, er et annet og langt mer gammeldags.

Sted: 76º 37’ S,  1º 3’ Ø
Vær: Vakkert, -33 gr C, lett bris 4 m/s

Vi har fem par langrennski med oss på traversen, og de har vært flittig brukt. Er det en ledig halvtime etter middag eller tidlig på morgenen, vil noen være der ute på snøen; en liten flekk i horisonten som suser vekk fra leirens relative travelhet.

Det kan være for å få et lite pusterom, noen øyeblikk for seg selv, noe som kan være en nødvendighet når vi tilbringer mer enn to måneder på ett skritts avstand fra 11 andre.  Oftere kan det være snakk om å røre seg litt, få blodsirkulasjonen i gang og musklene i vigør igjen etter 11 timer i et kjøretøysete.  Det kan være for den rene og skjære gleden ved å stryke av gårde på glatt skare og skarpe skavler, eller det kan være for å komme unna generatorduren og fryde seg over poesien og den perfekte roen i dette landskapet av stillferdig skjønnhet. Den kan være unnvikende; på klare dager – de fleste – virker leiren nær selv etter en halvtime rett utover på skiene.  Men andre dager skjules alt av iståken som svever over snøen, og vi kan være fullstendig og mutters alene bare ti minutter ute.  I slike øyeblikk kunne alvene og huldra godt være nærmere enn alle andre mennesker, enn forskning, dieseltanking, klimaendringer, gjeldsrenter, finanskrise, bin Laden, Midtøsten og alt det der.

Skiføret her oppe er overraskende godt.  Hjemmefra er vi vant til å tenke på alt under minus ti som trått føre, men de samme fysiske lovene ser ikke ut til å gjelde her.  Vi kan ha minus 30 og like vel gli av gårde med et lett fraskyv.  Det er ei felle, for det er fristende å skøyte i veg i full fart omtrent som på en tur i lysløypa – men i løpet av et minutt vil en skarp smerte i lungene minne oss om hvor vi er.  Faren for forfrysing er alltid til stede, og en forsiktig start med lang oppvarming er ufravikelig.

For oss er skiene bare til mosjon og moro. Men før beltekjøretøyenes tidsalder var ski som regel det mest effektive transportmiddelet i snødekte, vegløse områder – ofte supplert med hundesleder til frakt. Ski har vært en uunnværlig del av utforskingen av Antarktis.  Alle vellykte pionerekspedisjoner på kontinentet brukte ski på vegen, om ikke helt fram – og uten unntak viste skiene seg å være mer effektive enn noen annen måte å forflytte seg på.  Selv under det forrige polaråret – det Internasjonale, geofysiske år for fem tiår siden – spilte ski en viktig rolle, som et ukomplisert og fleksibelt transportmiddel for lette feltpartier.

I seinere år har ski blitt mindre til nytte og mer til glede.  Likevel er ski en udiskutabelt uunnværlig del av foretaket for alle som krysser platået for egne midler.  I våre moderne kjøretøy, med hus og heim på slep på tunge sleder, kan vi gjøre 100 til 120 km på en god dag.  En erfaren skiløper, med pulk til utstyret, kan med skiseil og god bør fort doble den distansen.  Selv uten skiseil kan vi greit klare 10 km i timen på lette ski.  Til fots ville det bli et slit, og vi skulle streve hardt for å klare 3 km i timen på denne snøen.

Så hvorfor da traske til fots, når vi kan danse av gårde med et lett skyv på stavene, la glien gjøre arbeidet og vinden løfte sjela?



2feb

Einar i godt driv hjem igjen etter en oppkvikkende time der ute.  Foto: Stein Tronstad/Norsk Polarinstitutt

Syndication
Atom
RDF
RSS 2.0
Powered by Quills
 

Personlige verktøy