Dette nettstedet oppdateres ikke lengre. Du ser nå en arkivert versjon. This website is no longer being updated. You are viewing an archived version.

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Norwegian-American Scientific Traverse of East Antarctica

Side-alternativer

Siste forskningsstopp fullført

by Tom Neumann (oversatt til norsk av Stein Tronstad) — sist endret 22.02.2009 - 23:06

I går ettermiddag gjorde vi oss ferdige med å pakke sledene på stasjon 7, og satte kursen nordover mot Fimbulisen og isbremmen. Stasjon 7 var vår siste forskningsstopp, og vi brukte fem dager her på mange ulike prosjekter.

Sted: Terningskarvet, 72º 15’ S, 2º 53’ Ø, 2400 m.o.h.
Vær: Skyfritt, -24 gr C, svak vind 3 m/s

Den første og største prestasjonen var kanskje at vi i det hele tatt kom fram til stasjon 7, og den nest største å komme fram med tid nok til å gjennomføre et vesentlig forskningsprogram.  Da vi forlot Sørpolen, var vi allerede tre dager etter ruta vår.  Vi hadde planlagt å bruke seks dager på stasjon 7, men var sørgelig klar over at enhver forsinkelse ville gå ut over den tilgjengelige tiden her.  I løpet av de påfølgende sju ukene gjorde vi det vi kunne for å vinne tid, og tjente inn en halv dag her og en kvart dag der.  Da vi kjørte inn til stasjon 7, hadde vi spart inn nok tid til å kunne bruke fulle fem dager på stedet.

Dette ga oss nok tid til å fullføre nesten alt vi hadde planlagt her.  Borelaget fikk opp en 80 meters iskjerne til kjemiske analyser, for så å overlate borhullet til Zoe for videologging, og til slutt til Ted og Andreas som installerte en streng med termistorer – temperaturfølere – for å måle variasjoner i istemperaturen over tid.  Borelaget på sin side fortsatte med å hente opp en 25 meter lang kjerne til analyse av fysiske egenskaper som kornstørrelse, tetthet og permeabilitet – før de tok den siste dagen til å plukke fra hverandre hele boreriggen til tørking, pakking og skiping tilbake til USA.

Zoe grov ytterligere ei 2 meters snøgrop (vel, 2,5 meter faktisk) og tilbrakte to dager nede i den for å gjøre forskjellige målinger, før hun assisterte Tom med å ta opp de siste, grunne firnkjernene med håndbor. Tom og Anne brukte også anledningen til å hente inn en radarprofil av området rundt borestedet, for å få et bedre bilde av hvordan snøakkumulasjon og overflatetopografi varierer lokalt. Radarlaget brukte dessuten en ettermiddag til å kjøre 25 kilometer bakover langs ruta for å få mer data om en interessant fjellformasjon under isdekket.  Alle brukte tid på å pakke is- og utstyrskasser og gjøre oss klare til den siste kjørestrekningen ned til skipslasteplassen på kanten av isbremmen.  Selvsagt er det aldri stopp for vitenskapen, så på vegen ned skal vi kontinuerlig samle inn mer radar- og GPS-data mens vi beveger oss nordover.

Stoppen på stasjon 7 endte med kuling og den tekniske forsinkelsen vi skrev om i dagboka i går, men i dag – etter å ha kjørt gjennom hele siste natt – er vi i rute igjen.  Vi har kommet ned til 2400 meter over havet, kulingen har stilnet og temperaturen har steget til milde -24 grader C.  Nå er faktisk hele innlandsplatået bak oss, og best av alt: Vi har fjell å se på igjen – en fryd for øyet etter mer enn to måneder med bare uendelige, hvite sletter!


12feb

Tom borer en kort iskjerne for hånd, en av de mildere dagene på stasjon 7.  Foto: Stein Tronstad/Norsk Polarinstitutt

Syndication
Atom
RDF
RSS 2.0
Powered by Quills
 

Personlige verktøy