Dette nettstedet oppdateres ikke lengre. Du ser nå en arkivert versjon. This website is no longer being updated. You are viewing an archived version.

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Norwegian-American Scientific Traverse of East Antarctica

Side-alternativer

Zen og kunsten å bore iskjerner

by Zoe Courville — sist endret 22.02.2009 - 23:02

Det kan høres enkelt ut – å bore hull i isen. Det er et relativt mykt materiale, ikke som stein eller metall. Men å bore i is er både en vitenskap og en kunst; isen er et materiale som stadig endrer seg, fra sted til sted, fra år til år og fra årstid til årstid.

Sted: Hellehallet, 71º 02’ S, 4º 49’ Ø, 600 m.o.h.
Vær: Krystallklart, -16º C, laber bris 6 m/s

Is, den isen vi alle kjenner fra saftmugger og fortau, er et fascinerende materiale.  Jeg vet jeg får rare blikk når jeg forteller folk at jeg studerer snø og is.  (”Vet vi ikke alt som er å vite om snø?” er et spørsmål jeg har hørt.)  Men isen er et helt enestående stoff som eksisterer svært nær smeltetemperaturen sin.  Den er farlig nær å bli til vann!  Bare noen få grader varmere, og isen blir til væske – helt ulikt den stolen du sitter på eller datamaskinen du bruker.  Det gjør isen til et ganske ustabilt fast stoff.

Her i Antarktis, nede i innlandsisen, oppfører isen selv seg nesten som væske; den siger ut mot havet, omdannes og endrer seg.  Snø som faller her, smelter aldri i de lave temperaturene, men den begynner straks en omdanningsprosess.  Spisse deler av snøkrystallene sublimerer bort (går direkte over fra is til vanndamp) og kondenserer igjen til større korn.  I snøgropene mine kan jeg, i områder med liten snøopplagring, se tegn etter lange perioder der snøkornene gradvis har vokst til store, fasetterte krystaller.  De øverste 60 til 100 meterne av isdekket består i virkeligheten av snø, der luft kan strømme fritt mellom snøkornene.  Etter hvert som mer og mer snø legger seg på overflaten, vil vekten til slutt begynne å presse sammen lagene lenger ned og omdanne dem til is der de enkelte luftboblene er atskilt fra hverandre.  Dypet hvor overgangen fra snø til is skjer, varierer fra sted til sted på grunn av ulikheter i temperatur og årlig snøfall, men vanligvis skjer det først på 60 til 100 meters dyp.

Endringene i materialet, fra porøs snø til fast is, er en del av utfordringen for iskjerneboreren.  De øverste meterne faller snøen lett fra hverandre.  Så fort vi kommer ned i isen, møter vi skiftende forhold som kan gå fra hardt og solid til sprøtt og skjørt.  Boreren har mange valgmuligheter for å få opp en best mulig kjerne.  For å begynne med borkrona, har den to avgjørende deler: knivene og kjernekutterne.  Knivene er skarpe som barberblad og ligger som tenner på undersiden av boret.  De roterer rundt og skjærer ut iskjernen.  Knivene finnes i et utvalg av bredder og vinkler, og de kan stilles inn for å tilpasses egenskapene til den isen eller snøen vi borer i.  Kjernekutterne er krokliknende tenner inne i borerøret som er fjærbelastet og tar tak i kjernen så fort den er boret fri.  De hjelper også til med å bryte av kjernen, noe vi vanligvis får til med et kort, kvikt og hardt rykk. Kjernen brytes av i bunnen, og så kan vi trekke den opp og ut av hullet.  I mykere snø bruker vi ofte en kuttering i stedet for kjernekutterne.  Dette er en ring med små tenner som roterer fritt inne i borerøret, og det er et snillere verktøy enn kjernekutterne.  Kutteringen må brukes i snø som er så myk at kjernekutterne ikke har noe fast å ta tak i.  Boreren kan også kontrollere rotasjonshastigheten til boret nede i isen.

Under den første delen av traversen strevde vi med det jeg med visse følelser har kalt ”djevelsnø”.  Snøen er overhodet ikke sintret sammen, men er i stedet en løs blanding av store krystaller, ganske likt sukker.  Vi har hatt problemer med å få kjernekutterne til å ta tak i kjernene vi har boret, og har prøvd alle slags knep – å løsne på fjærene på kjernekutterne, sette på kutteringen, brukt kniver med ulike bredder og skjærevinkler.  Det som vanligvis skjer er at vi enten får opp et borerør fullt av løs snø som faller fra hverandre så fort vi skyver den ut av røret, eller en kjerne som sitter fast nede i hullet fordi kjernekutterne ikke har klart å ta tak i den.  På ett av stedene begynte vi på og ga opp igjen 10 forskjellige hull!  Det som syntes å virke, var å bore ned gjennom det løse materialet til vi fant et hardt lag – noe som gjerne krevde litt flaks.  På den måten fikk vi mange ”hengere”, altså en kjerne som henger ut av bunnen på borerøret.  Dette skjer fordi kjernekutterne skraper opp langs myke lag til de treffer et hardt lag de kan ta tak i. Noen av kjernene hang bare på få centimetere med hard snø, med opptil 40 centimeter dinglende ut i bunnen. 

Så frustrerende det enn har vært å bore iskjerner, er det likevel interessant å fundere over hva klimaet har gjort her nede for å lage den djevelsnøen vi har strevd med!


14feb

En iskjerne som sitter fast nede i hullet sitt.  Foto: Zoe Courville/Norsk Polarinstitutt

Syndication
Atom
RDF
RSS 2.0
Powered by Quills
 

Personlige verktøy