Dette nettstedet oppdateres ikke lengre. Du ser nå en arkivert versjon. This website is no longer being updated. You are viewing an archived version.

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Norwegian-American Scientific Traverse of East Antarctica

Side-alternativer

Inn i isen

by Stein Tronstad — sist endret 22.02.2009 - 23:02

Vi lærer mye om isen ved å ta prøver, bore iskjerner og lese radarprofiler. Det er ikke alltid det er nok. Noen ganger må vi bare ta en tur inn i den.

Sted: Fimbulisen, 70º 40’ S, 5º 9’ Ø, 70 m.o.h.
Vær: Klarvær, -16 C, lett bris 4 m/s

Troll har ”havna” nede på Fimbulisen 300 km nord for stasjonen, og transportruta mellom stasjonen og losseplassen krysser ”hengslingssonen”, stedet der innlandsisen møter havet og går over i en flytende isbrem. Området er spekket med bresprekker, og opp gjennom årene er det lagt ned mye arbeid i å lage ei sikker rute gjennom det.  Ruta ble opprinnelig rekognosert fra helikopter for rundt 20 år siden. I seinere år er den blitt sjekket med radar, og snøbruer er blitt bygd og vedlikeholdt.  Men isen siger stadig mot havet med rundt 50 meter i året, og området er i konstant forandring.

Siden vi nå har med oss en bresprekkradar (se dagboka for 31. desember), tok tre av oss en stopp i hengslingssonen mens de andre fortsatte ned til iskanten for å møte skipet.  Ruta ble rutinemessig sjekket og merket manuelt i forkant av sommersesongen, men når muligheten likevel var der, ønsket vi å verifisere sprekkmønsteret og snøbruene med radar.  Derfor kostet vi på oss to dager i området for å kjøre radaren opp og ned langsetter og på siden av hovedsporet.

Det har falt mye snø i sommer, og i øyeblikket har det meste av hengslingssonen et tykt lag av sesongsnø.  Ikke desto mindre er det lett å finne sprekkene med radaren, og greit å forsikre seg om at de er der vi venter å se dem og ingen andre steder.  Vanligvis går det også greit å se på radaren hvor breie de er.  Men det virkelige problemet er å lese av snøbruenes tykkelse og struktur. Er de tykke og solide nok til å bære et tungt kjøretøy med containersleder over gapet?

Stort sett er de det, med god margin, men det er alltid grunnlag for tvil.  Sprekkene har en rik flora av formasjoner – uregelmessige tak og vegger, rester av gamle, sammenraste snøbruer, digre sopper av snø som vokser rett ut av isveggen, stalaktitter hengende fra taket, gap og avgrunner i alle former.  Noen av de bygde snøbruene er underminert ved at snø dypere ned har kollapset; andre steder har store gliper åpnet seg mellom snøbrua og isveggen siden isen alltid er i bevegelse.  Alt dette har en tendens til å rote til radarbildet og gjøre det vanskelig å tolke.  Det er bare en veg rundt problemet: Vi må åpne sprekkene for å se hvordan de faktisk ser ut inni, ta mål av dimensjonene og verifisere det vi ser på radaren.

Dette tar tid, men vi har mye igjen for det.  Å gå ned i den dunkle, blå stillheten i en gigantisk bresprekk er en mektig opplevelse.  Lufta er fullstendig stille, alle lyder er dempet og ingenting høres fra overflaten.  Et uendelig spekter av flater, former og figurer, labyrinter av is og snø, tommestore iskrystaller, gap og gliper som forsvinner ned og ut i mørket – det er et landskap som alltid fascinerer og trollbinder.  Men framfor alt: Bresprekkanatomi er fantastisk moro!


17feb

Kirsty på tur nede i bresprekken vi har lært å kjenne som ”H8”. Foto: Stein Tronstad/Norsk Polarinstitutt

Syndication
Atom
RDF
RSS 2.0
Powered by Quills
 

Personlige verktøy